Denne artikkelen er sakset fra nettstedet til UiO uten tillatelse da det ike er opplyst om rettighetene til oversettelsen er beskyttet eller ikke. Travel Mag Thailand gjengir hele artikkelen uredigert og vil fjerne artikelen hvis det skulle vise seg at det er i strid med eieren eller eierene av oversettelsen. Boken Klai Baan er så vidt vi vet ikke lenger fra Shcibsted som opprinnelig ga ut denne i 1996.
I artikkelen nevnes det at turen til Norge var et privat besøk, dog Kong Chulalongkorns var i Europa i 1907 for først og frems undertegne en avtale om Laos etter at Siam og Frankrike hadde en væpnet konflikt over disse landområdene i 1899.
Kong Chulalongkorns norgesreise i 1907
Om kvelden begynte det å blåse opp, og båten krenget kraftig. Kahyttdøren slo og slo, og kongen var redd han skulle falle ut av senga. Men neste morgen da skipet gikk inn Kristianiafjorden, var det roligere, og kongen og hans følge kunne beundre innseilingen. Landskapet på begge sider av fjorden, med rekker av hus som guddommelige boliger, lignet maleriene av himmelen i tronsalen i Paisal, noterte kongen.
Klokken elleve ankret skipet opp i Kristianias havn, og kong Chulalongkorn av Thailand og hans følge var klar for et omfattende besøk i Norge. Dette var et ledd i en større europareise, kongen besøkte også Italia, Frankrike, Spania, Tyskland, England og Danmark. Han reiste med et følge på 15--20 personer. Det omfattet en liten sønn, kongens bror, som var finansminister, og hans sønn som var krigsminister. Dessuten var forskjellige embetsmenn og tjenere samt kongens livlege med. Yachten Albion var leid av en engelsk forlegger til europareisen.
At Norge var tatt med i reiseprogrammet, skyldtes trolig admiral Richelieu, en danske som hadde vært i kongen av Thailands tjeneste i 27 år. Han hadde reist tilbake til Danmark rett etter århundreskiftet og hadde mange kontakter i Norge. Richelieu hadde besøkt Norge tidligere på våren, og sammen med Landslaget for reiselivet i Norge hadde han lagt opp programmet for kongens reise. Han var også selv med på reisen i Norge.
Dette var et privat besøk, men kongen og hans følge ble likevel tatt godt imot av styresmaktene. Det var en turistreise, men også noe mer. Chulalongkorn var opptatt av å lære av Europa, særlig når det gjaldt teknologi, slik at han kunne modernisere Thailand. Han sendte brev fra reisen hjem til sin 21 år gamle datter Noi, og disse ble samlet i en bok med tittelen Klai Baan, som betyr Langt hjemmefra. Dette er en meget kjent bok i Thailand. Den ble oversatt til norsk og utgitt i 1996, illustrert med fotografier tatt av Chulalongkorn selv. Brevene gir et levende bilde av norgesreisen og inneholder interessante observasjoner av nordmenn, spesielt deres ingeniørkunst.
Det var den 4. juli Chulalongkorn ankret opp ved Kristiania, og kong Haakon kom straks om bord og ønsket velkommen. På bryggen ventet statsminister Christian Michelsen og Kristianias ordfører. Deretter bar det rett til slottet der kongen ble innkvartert. Her kom han raskt i kontakt med den fire år gamle kronprins Olav. Kongen syntes han var en meget sjarmerende gutt, som hele tiden stilte ham interessante spørsmål og var meget rask til å svare tilbake.
Dagen etter turen til Frognerseteren dro den thailandske kongen og hans følge videre. De reiste med tog, kongevognen var stilt til disposisjon av kong Haakon, til Hamar. Kongen fikk med seg at regulering av Mjøsa var et stort politisk stridstema. Det truet med å velte regjeringen, og derfor hadde statsminister Christian Michelsen måttet melde forfall til en mottakelse kvelden før. På Hamar spiste de lunsj og skiftet over til et annet tog og et annet spor, som kongen merket seg var smalsporet. De skulle reise med Rørosbanen til Trondheim. Glomma hadde mange fosser og en steinete elvebredd, akkurat som Saiyoke hjemme, skrev kongen. De store barskogene regnet han med lignet på teakskogene i Thailand, men dem hadde han aldri sett.
I Trondheim besøkte kongen og hans følge selvfølgelig Nidarosdomen, der kong Haakon var blitt kronet året før. Store restaureringsarbeider pågikk, og håndverkere var i arbeid overalt. Kongen var meget overrasket over at kirken var utstyrt med store elektriske lysestaker. Han la merke til at det var mange engelske turister i Trondheim og noterte seg også at man kunne snakke engelsk i de store butikkene. Chulalongkorn ble så tatt med på laksefiske, som ikke var videre vellykket ettersom vannstanden i elva var for høy, men han la merke til hvordan vannet fra en foss ble brukt til å drive skovlhjul og dynamoer på 600 hestekrefter. Dette interesserte ham, og han skrev at elektrisitet var det store her nå. Elektrisitet var billigere enn damp og ble brukt til å drive maskiner. Private selskaper hadde kjøpt opp de fleste fossene før regjeringen hadde kommet på at den burde ha gjort det. Elektrisiteten kunne også brukes til noe annet, kunne kongen fortelle, nemlig å utvinne salpeter fra lufta. Dette skulle han få se på nært hold mot slutten av reisen.
Samme dag fortsatte reisen nordover, og det thailandske følget var meget begeistret da de ved Dyrøy fikk oppleve midnattssolen. Det var som å se en solformørkelse, skrev kongen, og slike gledelige begivenheter skulle tradisjonelt feires med musikk og pengegaver, men det var litt for få mennesker på skipet til at det var aktuelt.
Hammerfest var heller ikke mye forskjellig fra byer i Thailand, skrev kongen. Nesten alle seilbåtene hadde russisk flagg. Reisen gikk videre gjennom Rolvsøysundet og forbi Hjelmsøya der det var flotte fuglefjell. Det kjente kongen også hjemmefra, men der holdt fuglene seg stort sett inne i hulene. Her fløy de forskremte fuglene i store flokker når skipet tutet i pipa.
Neste dag kom følget til Nordkapp, det store målet. Her ble kongen båret opp og hans initialer og årstallet risset inn i en stor stein.
Ferden gikk videre til Kristiansund og derfra til Geiranger, hvor de dro opp til Djupvasshytta for å overnatte. Kongen var meget fornøyd med å være over 1000 meter over havet, selv om det var kaldt. Snøen var også en stor opplevelse, særlig for kongens bror, som var så begeistret at man skulle tro han hadde funnet en ny Buddha. Reisen fortsatte til Grotli og ned til Stryn på smale og bratte veier med en strålende utsikt. Kongen var meget godt fornøyd med denne reisen over land, som ingen annen konge, ikke engang kong Haakon, hadde gjennomført. Reisen fortsatte med Albion, og i Loen ble det organisert en tur opp på Kjenndalsbreen. Fra Gudvangen tok så følget turen over land til Stalheim og Voss. Størst inntrykk gjorde en nybygd jernbanebro av stein. Det var en triumf for ingeniørkunsten, mente kongen, ”helt i tråd med det verden hadde begynt å vente seg av Norges ypperlige sivilingeniører”.
Reisen til Bergen gikk videre med tog. Kongen likte den urbane atmosfæren i Bergen, han følte seg som en landadelsmann på besøk i Bangkok. Det skyldtes at han ikke hadde vært i noen større by siden han forlot Kristiania. Kongen følte seg meget vel, som om han hadde foretatt en reise i provinsene i Thailand. Norske småbyer var ikke så forskjellige fra dem han var vant til hjemmefra, noen var enda mer medtatt. Folk i småbyene var troskyldige, varmhjertede, utadvendte og sjenerøse. Kongen følte ikke at det var noen kløft eller rasemessig barriere mellom ham og småbyfolket. At han var kommet til Bergen, gjorde ingen stor forskjell, bergenserne var like vennlige som folk i småbyene.
I Bergen hadde kongen håpet å treffe igjen Christian Michelsen, som bodde i den mest imponerende villaen i byens omgivelser. Men Michelsen kunne ikke komme denne gang heller fordi han deltok i debatter på Stortinget. Chulalongkorn kunne fortelle at regjeringen hadde fått problemer med Stortinget fordi et økende antall representanter var sosialister (Arbeiderpartiet hadde fått ti representanter ved valget i 1906). Kongen mente at det var en ulempe at Stortinget bare hadde ett kammer, ikke to som var vanlig for nasjonalforsamlinger andre steder, og som ga bedre maktbalanse. Med det norske systemet kunne et parti med flertall, om det så bare var med én mann, gjennomføre sine planer, mens mindretallet var helt maktesløst. Michelsen hadde bare et flertall på tre bak seg på Stortinget. Partiet hans ergret seg over dette, og prøvde å få ham til å trekke seg slik at han ikke tapte neste valg. Ut fra den politiske situasjonen mente kongen at det så ut som om Norge var på randen av å bli republikk. Men fordi nordmennene ikke kunne tro at én mann kunne være bedre enn alle andre, måtte det være meget vanskelig å finne en president. Derfor hadde Norge beholdt monarkiet.
Av severdigheter i Bergen var det Fantoft stavkirke som gjorde størst inntrykk. Kongen syntes den lignet meget på et burmesisk tempel. Kirken var malt i grønt og rødt, akkurat som den gamle thaistilen. Og murmaleriene hadde figurer som var malt på samme måte som thaifolkets gamle murmalerier. Kongen mente at det var helt tydelig at norske håndverkere i gamle dager hadde vært fascinert av Østen.
Fra Bergen gikk reisen videre til Odda og Stavanger og herfra med tog til Flekkefjord. Kongen fikk høre at det var 44 tunneler på reisen, og fastslo at her lot man seg ikke avskrekke av å måtte bore tunneler gjennom fjellet. Fra Flekkefjord fortsatte de med Albion til Brevik, hvor kongen og hans følge fikk en strålende mottakelse. Da de kom fram, var det søndag ettermiddag, og Frelsesarmeen var i sving med sang og musikk. Kongen hørte på en stund og omtalte bevegelsen med stor respekt. Hele kvelden kretset små seilbåter rundt dem. Kvinner og menn i alle aldre sang sanger og holdt fest på sjøen. En motorbåt med flere kvinnelige passasjerer kretset rundt skipet flere ganger. Til slutt overrakte kvinnene ham en blomsterbukett og et bilde av Brevik der det sto skrevet: ”Fra Fruen av Brevik til Kongen av Siam.” Kongen gledet seg også over et strålende vær. Det var så varmt at de kunne sitte ute til langt på kveld. Kongen skulle ønske været hadde vært like behagelig i Bangkok. Temperaturen var 18 grader, men det pussige var at når det var samme temperatur i Thailand, klaget man over at det var kaldt.
Den hyggelige kvelden ga et positivt utgangspunkt for noen generelle karakteristikker av nordmennene. Kongen skrev at de var høflige, dannede og godhjertede. De kunne ikke la være å stirre på utlendinger som ham selv og hans følge, men de svermet aldri rundt dem og hujet slik italienerne av og til gjorde. Mennene løftet alltid på hatten, og kvinnene neide høflig. Overalt kastet folk blomster til dem, og Chulalongkorn selv fikk overrakt blomsterbuketter.
Det ble likevel en utbytterik tur. Kongen var imponert over Rjukanfossen, men også over ingeniørene og de store planene som skulle realiseres på Rjukan. Han forsto at det var snakk om store kostnader og mange organisatoriske utfordringer, helt ned til innkvartering av arbeidsfolkene. Birkeland var teoretikeren, fastslo kongen, og han var da også breddfull av strålende ideer, men kunne ikke sette dem ut i livet ”fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter”. Eyde var motsetningen. Han var ingeniør, og kunne få tingene til å skje. Det virket som om Eyde gledet seg over fremgangen, skrev kongen, særlig fordi han hadde fått ubegrenset finansiell støtte. Eyde fortalte at Indias regjering hadde invitert ham til å stå for en tilsvarende utbygging i Kashmir. Der skulle imidlertid alt være statseid og folk tvinges til å bruke kunstgjødsel. Men Eyde ønsket å vente til alt var kommet godt i gang før han dro til India. Chulalongkorn ønsket også å innføre kunstgjødsel i sitt land, og hadde derfor bedt admiral Richelieu om å få sendt ett tonn til Thailand som et forsøk.
Det er all grunn til å tro at kongen var fornøyd. Han hadde følt seg hjemme i Norge, hadde møtt vennlige mennesker og hadde sett både isbreer og midnattssol. Reisen nord for Trondheim var den første i thaihistorien, mente han, og målet Nordkapp ble nådd. Dessuten hadde kongen beundret mange norske ingeniørarbeider og hatt gleden av å besøke et nytt og interessant industriselskap som skulle vise seg å ha fremtiden for seg.